søndag 28. januar 2018

Snøsmelting og flaskepost...

Lykka er stor hver gang jeg går opp den lille stien til hytta. Marianne og jentene kom litt før meg, så de var i gang med å fyre opp i ovnen, da jeg kom.

Jeg kom rett fra kontoret i Førde, og hadde stoppet i Eikefjord for å kjøpe roser. Det blir ingen helg uten roser! Hver helg i sikkert 10 år har jeg kjøpt roser til Marianne, så nå kan jeg nesten ikke slutte med det. Det hadde snøet i løpet av turen utover, men nå var månen i ferd med å bryte gjennom skylaget. Endelig helg !




Måtte bare ta dette bildet da jeg kom opp på terrassen. Lysene i tujabuskene er det nok på tide å ta ned? Hørte et intervju med BlomsterFinn, der han ble spurt om ideel planteavstand på tuja? Han mente ca. 2 kilometer ! Som gartnersønn må jeg si meg enig...


Vi har takvann, med oppsamling i et fat i krypkjelleren, og pumpe opp til en dagtank på hemsen. På vestlandet er dette normalt sett ikke noe problem, da det kommer jevnt med nedbør. 
På vinteren fryser tanken i kjelleren, og tidvis må vi ta med vann hjemmefra. Akkurat nå er det snø, så da kan vi smelte vann til oppvasken, om ikke annet. Det gjør vi denne helga.

Oda har som vanlig oppholdt seg i ungdomshula si på hemsen. Hedda har vært opptatt med å lage flaskepost!   


Mens vi drakk kaffe, var ho veldig engasjert i brevskrivingen. Ho tenkte lenge og vel. snakket om at ho ville skrive at ho var veldig opptatt av miljø, men det var helt til storesøsteren skrek fra hemsen: Hvis du er så opptatt av miljø, hvorfor sender du flaskepost, da? Da ble det stille...

Etterhvert var det to som var engasjert i brevskrivingen.

Her er brevet. Det ble også pyntet med glitter og klistremerker, før ho puttet det i en flaske, og sjøsatte den ved butikken i Eikefjord. Gjerne ikke så miljøvennlig, men akk så sjarmerende.

På vei hjem etter sjøsettingen av flaskeposten i Eikefjord, parkerte vi bilen, og oppdaget plutselig en ørn som sirklet rett over hytta. Vi ble stående å studere den, og en ørn ble plutselig til to, også oppdaget vi plutselig fire ørner til. Ørnene har vi sett mange ganger før, men da bare fire stykker, som skal ha tilhold i den vernede Barkindskogen lengst inne i Barlindbotn. Selvfølgelig hadde Hedda en forklaring på dette også. Mulig de fire hadde besteforeldrene på besøk? :-) Hvem vet?


Isen på fjorden er borte, og det er faktisk folk ute å fisker, selv om det er litt småsurt i lufta. Gleder meg til brygga og båtene skal settes ut til påske.



En kraftig vind blåser langs ryggen på Håsteinen, slik at snøfokket står utover kanten på sørsida.


I forrige uke skrev jeg om et bilde som jeg hadde tatt av huset til Roald, en 85 år gammel mann som bor på motsatt side av fjorden. I dag var jeg innom han noen timer, og han viste meg hans versjon av bildet.




















Mektige Håsteinen (964 moh.) i lett måneskinn, sett fra inngangsdøra vår. Lurer på hvor mange timer jeg har sittet i sofaen eller på verandaen, å sett på dette vakre fjellet? I vårløsningen er det fascinerende å høre på når det raser snø og is nedover fjellsidene.


Søndag var det regnvær, og dermed en perfekt vaskedag. Joppe skjønte lite stakkar. Uansett hvor han la seg, så måtte han flytte seg etter kort tid. Han prøvde å finne roen, men det var ikke helt enkelt i vårt lille "tiny house", der alle blir involvert enten de vil eller ikke. I dag var det opp til flere som ikke ville involveres ;-)

Sofaen ble demontert og vi vasket og støvsugde over alt. Tepper ble ristet og støvsugd, og det evige plassproblemet ble diskutert livlig. Hytta skulle nok ideelt sett vært noen kvadratmeter større, men pokker heller. Jeg setter min ære i at vi må klare å finne bedre og mer gjennomtenkte løsninger på 46 kvadrat. 

Møbler ble flyttet frem og tilbake.


Oda la seg like godt under dyna på "rommet" sitt på hemsen, i håp om å slippe å bli satt i arbeid. Strategien viste seg å fungere. I snart 3,5 år har Oda bodd på hemsen, i håp om å se lillesøsteren minst mulig ;-) Den strategien har ikke vært fult så vellykket, kan man si. Hedda har større aksjonsradius enn de fleste.

I den andre enden av hemsen lå Hedda med Ipaden. Da vi kjøpte hytta var jeg sikker på at den enden kom til å bli mye brukt, men det er den dessverre ikke. Der stabler vi overnattingsgjester og annet.


Nede var det en som ikke fant roen før han fikk se hvor jentene oppholdt seg. Han trives ikke på hemsen, så han måtte bare finne seg i å bli tvangsflyttet rundt, så lenge nedvasken foregikk.


Til slutt ga han opp, og sovnet på benken.

Nå er det klart for ny arbeidsuke, men vi er snart er på plass igjen. Til helga er det meldt kaldt og ganske så greit vær. I tillegg skal vi ha med oss Loke, hunden til Monica og Roger, så det kan bli særdeles livlig i hytta. Vi gleder oss !

onsdag 24. januar 2018

Gjennom hodet mitt suste Vamp-sangene 13 humler og Sommar i hekken.

Siden høsten 2014 år har vi vært hytteeiere, og jeg husker fremdeles første gang vi i halvmørket snek oss opp til Ålhytta, som vi hadde funnet på nettet dagen før. Hytta var lita, men for oss som i mange år hadde hatt 80-110 overnattinger i campingvogn pr. år, var den et aldri så lite palass.

Da jeg snudde meg for å se utover fjorden, ble jeg satt ut av den overveldende utsikten. I det øyeblikket var jeg "solgt". Gjennom hodet suste Vamp-sangene 13 humler og Sommar i hekken. Dette måtte være stedet for oss !



Hytta hadde ligget til salgs i lange perioder, og konklusjonen vår var at vår generasjon gjerne vil ha det like bekvemt på hytta, som hjemme. Hytta hadde solcellepanel og utedo. Innvendig fremsto den som et mørkt furu-helvete, så det var nok litt grunnen til at den ikke ble solgt. Det passet oss bra, for vi ville ha en skikkelig hytte-hytte.

Hytta ble kjøpt, og mange lurte på hvordan i allverden dette skulle gå? "Utedo og solcellepanel?" fikk vi høre gjentatte ganger. Alt kan ordnes bare utgangspunktet er bra. Full av medfødt optimisme  svarte jeg: Gi oss 5 år, så kan vi snakkes ;-)

Folk var også skeptisk til hvordan det skulle gå med meg, som er så til de grader sosial? Godt spørsmål, men når sant skal sies, så har vi mer besøk på hytta, enn det vi har hjemme. Vi ligger bare en halvtimes kjøring hjemmefra, så det det ramler inn med hyggelig besøk i hytt og pine. Dessuten har vi fått et veldig nært og godt forhold både til fastboende og hyttefolk.

Nå har vi hatt hytta i noen år, og veldig mye har skjedd underveis. På vinterstid låste vi oss inn, i flere minusgrader, og ungene satt inntulla i jakker og pledd, mens vi voksne sprengfyrte. Plutselig gikk lyset, og batteriet var tomt. Da var det ut for å starte aggregatet, slik at vi fikk avsluttet kvelden. Jeg er evig takknemlig for at vi og ungene fikk oppleve akkurat disse enkle tingene.

Ting har endret seg underveis, og hytta har fått strøm. Men større hytte har vi ikke behov for før det evt. måtte komme barnebarn. Jeg pleier å si at vi har et hyttepalass på 46 kvadratmeter, pluss hems. Men enda litt smartere kunne den med fordel ha vært.


For oss er de beste hytteminnene fullstendig uavhengig av hyttestørrelse. Å våkne til en i overkant flittig hakkespett som gyver løs på strømpålen til SFE, eller å se kjøttmeisen utenfor soveromsvinduet, danse rundt med fugleforautomaten i vinden, er gledespunkter, vel så gode i en liten hytte, som i en stor. Det samme gjelder stjernehimmelen eller nordlyset. Hubroen ved hytta og kattugla som svarer fra andre siden av fjorden bryr seg lite om antall kvadratmeter, de også.


Følelsen av å gå barbeint med morgenkaffen, ut på terrassen og sette seg i kaffetrappa, med utsikt utover fjorden lar seg vanskelig beskrive.

Det å sitte på terrassen å se fiskestimene bevege seg frem og tilbake i vannflata, laksen som hopper, eller nisene som blåser nede på fjorden,  eller vintersola som stå opp bak Håsteinen. Joppe som ligger å nyter hundelivet på de merkverdigste plasser rundt på tomta. Alt dette er gylne øyeblikk, uavhengig av hyttestørrelse. Takk og lov for det.

I høst snakket jeg med den gamle hytteeieren. Han hadde vært å "snoket" på Facebook-profilen min, og sa at han var veldig glad for at det var akkurat vi som hadde overtatt, og gitt nytt liv til den gamle Ålhytta. Han var oppriktig glad, for både han og eierne før det brukte hytta veldig lite. Nå er det folk i hytta, nesten hver helg.

Idyllen i Vamp sine tekster suser fremdeles gjennom hodet. Det sies at livsnytere ikke lever lengre, de lever bare bedre. Vi er nok litt der ;-)

Hva vi finner på med hytta på i løpet av dette året, gjenstår å se, men noe blir det forhåpentligvis. Rømningsvei må vi i hvertfall få ordnet. Kanskje gjenreiser vi utedassen, slik at jentene får i ukesoppdrag å male den, enda en gang? Hvem vet? Vi gleder oss !!!






Når et lite bilde kan bety så mye, for andre...

I blåtimen, i begynnelsen av januar, tok jeg et bilde av huset til Roald, en gammel kunstnerisk mann som bor på motsatt side av fjorden. Jeg syntes det var fint med blåtonene i isen, og gløden fra vinduene.
I løpet av kvelden postet jeg bildet på facebook-profilen hans. Jeg visste at han hadde vært alvorlig syk og at han hadde vært innlagt på sykehus rett før jul. Håpet var at dette bildet kunne være en aldri så liten glede for han, i helsemessig utfordrende hverdag.

For noen dager siden ringte han meg. Han fortalte hvor syk han hadde vært, og ville bare takke så mye for bildet. Roald fortalte at akkurat dette ene bildet hadde mobilisert livslysten såpass mye, at han nå omsider hadde begynt å male igjen!  Til helgen har vi avtalt at jeg skal innom han på kaffe, og kanskje får jeg se det ferdige resultatet av dette bildet? Jeg gleder meg !

#Levvalivet #gylneøyeblkk


søndag 7. januar 2018

Ubetalelige vinternetter...

Kortreist lykke er å ha ei lita Ålhytte 30 minutter hjemmefra. Et sted der hele stjernehimmelen og Melkeveien åpenbarer seg i det du parkerer bilen, og går opp mot hytta.
Når man i tillegg kan avslutte fredagskvelden med et glass rødvin på verandaen, med utsikt mot månen som henger over Eikefjord i den ene retningen, og stjernehimmelen over Håsteinen i den andre retningen, da blir til og med jeg plagsomt stille.

#gylneøyeblikk #den følelsen #levvalivet #fuckcancer


Lørdag ettermiddag måtte jeg kjøre Oda hjem til Florø. Ho skulle i en bursdag, og vi ble da alene på hytta med Hedda, noe ho ikke har noe i mot. Da får hun tross alt all oppmerksomheten...


Hedda påstår at Joppe fryser. Dette gjør hun kun for å holde i gang den årelange diskusjonen om at han bør få sin egen Mariusgenser, noe jeg er skeptisk til...


Hedda fyrer i den gamle Jøtul-ovnen vår, mens Joppe ligger på krakken, og breler seg under teppet sitt.



Lørdag kveld på terrassen. Månen på vei opp bak fjellene i Eikefjord. Lav hvilepuls kombinert med en eksponeringstid på 8 sekund. Joppe nede til venstre i bildet sto i ro nesten hele tiden. Det er godt med stjerner i kveld også, selv om det gjerne ikke vises så godt, uten å zoome inn i bildet.

Hva er vel bedre enn en bedagelig søndag på sofaen med Ipaden?